
Har dere designet/utformet/tegnet banen? Hvis svaret på dette er ja, kan du klikke deg videre til neste steg. Hvis ikke finner du en del nyttige tips til banedesign på denne siden.
Design / utform / tegn banen
En godt designet bane er morsommere, tryggere og mer spennende å spille. Helhetsopplevelsen blir bedre, og man får mer lyst til å komme tilbake. En godt designet bane er også en investering i lokalmiljøet og gir glede til spillere i alle aldre og ferdighetsnivåer. Det finnes flere typer baner. Alt fra enkle og korte baner til lange mesterskapsbaner for de beste i landet eller verden. Uansett hva slags bane man vil lage så krever det godt banedesign.
Sikkerhet
Det aller viktigste ved banedesign er at banen blir trygg. En disk kan være spiss, hard og tung – og kan være skadelig å bli truffet av. Det er derfor viktig å minimere risikoen for å bli truffet. Dette gjelder både for publikum, forbipasserende, andre brukere av området og andre spillere på banen. Vi ønsker heller ikke at materiell, natur eller utstyr skal bli skadet, så vi må designe banen så man ikke kaster mot ting som kan bli ødelagt. Best mulig sikkerhet kan oppnås ved å:
- Unngå utkast mot eller langs gangveier eller stier
- Unngå at kurven er plassert i nærheten av bygg
- Ikke plasser et hull mot eller langsmed en hage eller privat eiendom
- Skal et hull krysse en sti eller gangvei, bør det være vinkelrett på stien og så tidlig som mulig
- Unngå fairways langs veier, stier eller områder der mennesker ferdes
- Unngå kryssende fairways, der spillere og kast fra ulike hull kan komme i konflikt
- Sikre god sikt fra utkastområdet til kurven og langs fairwayen
- Unngå “blinde” landingssoner
- Ved blinde områder, heng opp en bjelle eller annen lydkilde som gir signal til gruppen bak om når det er klart
- Bruke skilt og merking for å veilede spillere og publikum om potensielt farlige områder
- Ikke sette kurven i et område der det ofte er mennesker
- Unngå fairways i nærheten av fjellskrenter, stup eller bratte skråninger
Utfordringer
En diskgolfbane skal gi spillerne en passende utfordring ut fra sitt nivå. Forsøk å variere banen slik at det ikke kommer to hull på rad som oppleves like. Eksempler på utfordringer kan innebære:
- Variasjon i lengde og høyde
- Variasjon i terreng, inkludert hull i skog og på åpent område
- Strategisk plasserte hindringer som trær, busker, steiner og vann
- Fairwayer som svinger til høyre, venstre eller er rette
- Hull som krever ulike kasteteknikker slik som rette kast, hyzer eller anhyzer
Man bør, hvis mulig, ha en jevn variasjon av hull som svinger til høyre (dogleg høyre), venstre (dogleg venstre) og går rett (dogleg betyr at hullet svinger skarpt til en av sidene). Da får man brukt de tre hovedkastene (rette kast, hyzer og anhyzer) ca like mye. På en 18-hullsbane bør man da ha ca. 6 rette hull, ca. 6 hull som går til høyre og ca. 6 som går til venstre. Hvis man I tillegg klarer å legge noen hull oppover, noen rett frem og noen nedover vil det gi god variasjon på banen.
Utfordringene på din bane bør tilpasses spillernes ferdighetsnivåer, slik at både nybegynnere og erfarne spillere finner banen interessant og engasjerende. Likevel bør de fleste utfordringene gjenspeile nivået på banen og ikke ha for store avvik. For eksempel bør en kort familiebane med hull på ca 50 meter ikke plutselig ha ett 190 meter langt hull. Da blir variasjonen for stor. Samtidig bør en mesterskapsbane med en snittlengde på godt over 100 meter ikke plutselig ha et veldig enkelt hull på 50 meter.
En komplisert og utfordrende bane kan lage en ekstra layout tilpasset spillere på et lavere nivå. Med alternative utkastfelt, som da gir kortere fairwayer og andre kastelinjer, får man en bane som treffer mange målgrupper.
Flyt
Flyt handler om hvordan spillerne beveger seg gjennom banen. En godt designet bane skal ha en naturlig progresjon fra ett hull til det neste. Dette reduserer ventetid, forhindrer forvirring og gjør opplevelsen mer strømlinjeformet. Viktige aspekter for å oppnå god flyt:
- Kort vei å gå til neste hull når man er ferdig med forrige hull
- Tydelig merking av hvert hull med skilt som viser kurv, hindringer og lokale regler
- Tydelig merking av stier og vei videre til neste hull
- Unngå lange avstander mellom hullene, med mindre det er nødvendig for sikkerhet eller terrengmessige hensyn
- Forsøk å få hull 18 og hull 1 til å ligge i nærheten av hverandre. Dette gir god flyt i turneringer med shotgun-start (alle grupper starter på likt på hvert sitt hull)
- Design par 4- og par 5-hull slik at hindringene ikke bli for vanskelige og tidkrevende. Dette kan skape kø
- Unngå at hull krysser hverandre. Dette gir mange stopp og mye venting
- Ikke ha flere hull som bruker samme kurv
Nivå/målgruppe
Det kan være lurt å tilpasse hele banen til omtrent det samme nivået fremfor å lage en bane med alle vanskelighetsgrader. En familie vil ikke ha samme utbytte som en etablert spiller av et meget vanskelig hull samtidig som en etablert spiller ikke vil ha samme utbytte som en familie av en bane med korte og enkle hull. Det betyr ikke at etablerte spillere ikke spiller på enklere baner, men de har gjerne en annen tilnærming til hva de ønsker å få ut av runden. Vi kan dele nivåene inn i tre hovednivåer.
Familiebane / Nybegynnerbane
En bane med generelt korte hull, kanskje med en snittlengde på rundt 30-50 meter. Ofte er det flere åpne hull uten for mange hindringer. Dette egner seg godt for familier, barn og spillere som akkurat har startet med diskgolf. Likevel kan slike baner gi god trening til etablerte spillere som innspills-/upshot-bane. Disse banene har ofte færre enn 18 hull.
Bane for viderekommende
Dette er banene man gjerne spiller på når man har spilt litt før og ikke er helt nybegynner. Disse banene har ofte lengere snittlengde og høyere vanskelighetsgrad. Par 3-hull kan ofte være 80-120 m og kreve virkelig gode kast. På disse banene er det vanligere med par 4- og par 5-hull. Det finnes ulike vanskelighetsgrader og nivåer på disse banene også, men stort sett finner man utfordringer som både kan passe for både nye og etablerte spillere. Disse banene har gjerne 18 (og noen ganger flere) hull.
Bane med NC-standard
Dette er baner som har ambisjoner om å ha det lille ekstra. Banen skal ikke bare ha solide utfordringer for spillere på et høyt nivå. Den skal også skille seg ut ved å legge ekstra arbeid i utsmykning og rydding av både banen og området. Den har god variasjon i utfordringene og er spennende å spille. Det stilles krav til ekstra fasiliteter som toalett, kiosk, treningsområde og oppvarmingsfasiliteter. I turnering har banene 18 hull.
Demografi
Banens lokasjon og brukere må tas i betraktning. Er det et tett befolket område med mange barnefamilier, kan en familiebane/nybegynnerbane være ideell. I mer urbane strøk, der plassen er begrenset, kan en kompakt 9-hulls bane være mer hensiktsmessig. I områder med aktive frisbeegolfmiljøer kan det være aktuelt å bygge flere baner med ulik vanskelighetsgrad. En klubb med mange ressurspersoner kan ha baner med høyere ambisjoner.
Konklusjon
Design av frisbeegolfbaner krever en balansegang mellom sikkerhet, utfordringer, flyt og tilpasning til ulike spillernivåer og målgrupper. Ved å ta hensyn til disse elementene kan man skape baner som ikke bare engasjerer spillere, men også fremmer sportens videre vekst. En godt designet bane er en investering i lokalmiljøet og gir glede til spillere i alle aldre og på alle ferdighetsnivåer.
Banebygging for personer med nedsatt funksjonsevne i diskgolf
Bygging av diskgolfbane tilrettelagt for personer med nedsatt funksjonsevne handler om tilgjengelighet, trygghet og fellesskap. Med brede stier, faste underlag, tilgjengelige utkaststeder og HC-fasiliteter kan diskgolfbaner bli en arena der alle kan delta. Kombinert med adaptive regler og inkluderende arrangementer, gir dette et solid fundament for å utvikle rullestol-diskgolf i Norge.
Grunnprinsipper
• Universell utforming: Banen skal være planlagt slik at flest mulig kan delta, uavhengig av funksjonsnivå
• Tilgjengelighet først: Stier, utkastfelter og kurver må være fysisk tilgjengelige for rullestolbrukere og personer med nedsatt mobilitet
• Fellesskap og inkludering: Banedesign skal fremme samspill mellom alle spillere, ikke skape egne “separate” baner
Stier og underlag
• Bredde: Minimum 1,5–2 meter slik at rullestol kan passere trygt
• Underlag: Fast dekke (grus, asfalt eller hardpakket jord) anbefales fremfor gress, røtter eller ujevnt skogsterreng
• Helning: Unngå bratte bakker. Maksimal stigning bør være 5 % på hovedstier
• Alternative ruter: Der terrenget er krevende, bør det finnes kortere eller enklere stier til kurvene
Utkastplasser og kurver
• Utkaststeder (tee): Flate, faste underlag (betong, treplatting eller asfalt) er best
• Kurver: Spillere skal kunne komme helt frem til kurven uten hindringer
• Tilpasninger: Kortere layout og alternative utkastfelt kan brukes for å gjøre spillet mer praktisk
Fasiliteter
• Parkering: HC-plasser nær banen, med kort avstand til første utkast
• Toaletter: HC-toaletter bør være tilgjengelige ved større baner eller turneringsarenaer
• Hvilepunkter: Benker og sitteplasser langs banen gir mulighet for pauser
• Sikkerhet: Tydelig merking av stier
Regeltilpasning
• PDGA Adaptive Rules (Appendix F):
• Utvidet lie-område (2 m)
• Rullestol regnes som støttepunkt
• Fritak ved uframkommelig terreng
• Ekstra OB-fritak (inntil 3 m)
Disse reglene sikrer at personer med nedsatt funksjonsevne kan delta på like vilkår i konkurranser.
Brukererfaring og fellesskap
• Spillerhistorier: Dokumenter erfaringer fra rullestolbrukere som spiller på banen
• Arrangementer: Inkluderende aktivitetsdager og turneringer gir praktisk test av banens tilgjengelighet
• Evaluering: Samle tilbakemeldinger og juster designet der det trengs
Anbefalinger for nye baner
• Planlegg tilgjengelighet fra starten – det er billigere og mer effektivt enn å tilpasse senere
• Samarbeid med kommuner og lokale klubber for å sikre universell utforming
